Gratulerer med dagen, jenta mi. <3

28.09.2014
12:13





Jeg trippet frem og tilbake på badegulvet, fulgte med på klokken, og skalv som en gal. Endelig var tiden inne og jeg kunne sjekke resultatet på graviditetstesten. Gravid?! Det måtte være feil, 17-åringer kan ikke bli gravide, tenkte jeg. Jeg løp ut fra badet og inn på soverommet mitt hvor bestevenninnen min satt tålmodig og ventet. Jeg trengte ikke å fortelle henne resultatet, blikket mitt fortalte sikkert nok. Jeg kastet testen hennes vei, og satt meg ned på nærmeste stol. Deretter la vi oss på kjøkkengulvet, og der ble vi liggende i flere timer mens jeg ventet på at mamma skulle komme hjem. Jeg husker ikke noen andre ord enn "Wow..." og "Herregud" som kom ut fra munnene våre mens vi lå der og stirret opp i taket. Men vi ble nok midlertidig sinnsyk mens vi ventet på mamma, for vi både gråt, lo og var vettskremte begge to. Det var mars 2008, jeg var allerede 8 uker på vei i graviditeten, og 28. september 2008, klokken 16.40 ankom du verden. Et lite vakkert menneske jeg skulle beskytte og passe på med livet mitt som innsats. 


Fire dager gammel, og akkurat kommet hjem fra sykehuset. 




Du var den blideste, letteste, gladeste og fineste babyen i absolutt hele verden. 



0-1 år. 

Du lærte meg å elske. Du viste meg hva ubetinget kjærlighet virkelig var. 





Du ble til ei bestemt lita jente, visste akkurat hva du ville og når du ville det. Og du skulle klare selv, og det klarte du også. Du sjarmerte alle du støtte på!



2-3 år.

Du elsket å hjelpe meg med husarbeid, og vi laget ofte middag sammen. Hver gang vi var ute plukket du med deg steiner som du tok med deg hjem, og alle fikk navn.


4-5 år.

Det hadde vært en underdrivelse å si at du er hele hjertet mitt, for du er så mye mer. Du er glede, du er håp, du er latter og smil, du er framtiden.




Herregud, som jeg elsker deg. 


I dag er du seks år! Seks hele år, og jeg er så utrolig stolt over deg. Du kan så mye, du har alltid noe morsomt å fortelle meg og livet hadde vært uutholdelig uten deg, Leah. Så gratulerer med dagen, nydelige sola mi! <3

 

Shot gun, aimed at my heart.

23.09.2014
13:35

Jeg har ikke blogget på lenge, og grunnen er så enkel som at jeg vet ikke hva jeg skal skrive lenger. Alle ord føles meningsløse, alle ører virker døve og alle øyne føles blinde Jeg har mye jeg kan fortelle, mye jeg kan skrive, mye jeg vil si - men hva er poenget hvis ingen lytter? Ikke hører, men lytter. Så hva er poenget med alt dette, hva er poenget med å i det hele tatt eksistere hvis du føler deg overflødig på jordens overflate? Det er aldri for sent å snu, sier dem. Dere aner ikke hva dere snakker om, svarer jeg tilbake. 
 

Lytter du når jeg snakker ?
Ser du hva jeg trenger?
Leser du det jeg skriver?
Kjenner du meg?
Hva betyr jeg?
Kan du sanse følelsene mine uten at leppene mine beveger seg?
 Har du sett på meg imens jeg sov, og lurt på hva jeg drømmer om?




Så hva gjør man når man føler seg som et tomt skall? bang. 


Venting.

29.03.2014
09:03

Jeg hater å vente. Jeg hater det mer enn jeg hater at håret mitt ser ut som håret man drar opp fra sluken i badekaret. I det siste har jeg ventet mye, mer enn normalt. Som regel har jeg bare ventet på at det skulle bli kveld, slik at jeg kunne unngå alle rundt meg og bare sove, men for tiden venter jeg bare fryktelig mye. Kroppen min oppfører seg rett og slett latterlig, og tror at det skal skje noe hvert øyeblikk...hele tiden. Det eneste jeg hater mer enn å vente er menneskelige reaksjoner, og nå er hele jeg en eneste stor menneskelig reaksjon, og det er et uendelig stress å måtte forholde seg til alle disse følelsene konstant. Jeg har blant annet ventet på og orke å logge meg på blogg.no, for å lese de tåpelige kommentarene deres. Og der har dere et prakteksemplar på en menneskelig reakson jeg ikke takler - med èn gang jeg ikke skriver noe pent, så tror dere jeg disser hele helse-Norge. Wow. Jeg jobber enda i dette yrket, og det er hyklerisk av dere å be meg slutte i jobben min og fornærme meg, på grunnlag av at dere mener jeg fornærmet dere. Æsj, og tenk dere om for faen. På den andre siden setter jeg enormt pris på normal høflighet, og kritikk, så takk til alle som faktisk har oppført seg sånn, både positive og negative kommentarer. Vi kan da vel oppføre oss som folk fordet.



Imens har jeg prøvd å bedrevet all denne ventingen med noe positivt, så vi har vært hos foreldrene til snuskeluskepus. Først var vi der litt, så dro vi hjem i noen dager, og så dro vi tilbake. Vi skal tilbake i neste uke, og når Leah kommer uken etter. Bortsett fra min egen(selvfølgelig), så er Catos familie den aller fineste familien jeg har sett. Jeg har drukket kakao i sola, tegnet i dagslys og stått opp klokken syv. Jeg skulle hatt mitt eget hus på landet, ass. Men langt bort fra hester, slik at jeg slipper å treffe på de forferdelige dyrene. Aller helst maur-fritt og tomt for sommerfugler også, men det er ikke et absolutt krav. 

 



Heija bloggen.

09.03.2014
00:11

Som vanlig vet jeg hva jeg vil skrive om, men jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. "Heija bloggen", kanskje. Eller så kan jeg starte hele innledninga på dette innlegget om hvor forbanna bra livet er, hvor rosenrød bakken jeg går på er, og drøsse på masse pene detaljer slik at alle som leser tenker "satan, mitt liv er crap". Men nei, jeg har ikke tenkt til noen av delene, derfor skriver jeg en innledning om hva jeg kunne ha skrevet om som innledning. For å være ærlig, så hadde jeg faktisk allerede skrevet en innledning. En lang en. Så trykket jeg på krysset slik at hele siden bare forsvant, jeg starter med andre ord dette innlegget surere og mer pissed off enn hva jeg var til å begynne med. I tillegg ser jeg faen ikke en jævla dritt fordi jeg er blind som en potet, og brillene de finner jeg ikke. 





 Dessverre så har de litt mer depressive tankene meldt sin ankomst, og jeg vet ikke helt hvorfor. Men jeg takler ikke mennesker. Føler de er ubehagelige og tar med seg masse støy inn i boblen min. Men med to nære bestevenner mindre på et halvt år, så føler jeg meg hjelpesløs. Bortkommen. Utilpass. Føler ikke at noen hører på, eller at noen ser, eller prøver å forstå. Men jeg sier ikke så mye heller, fordi jeg har faktisk ikke noe fint å si - om noe egentlig. Jeg har bare masse sinne og hat å si. Jeg vil ikke være trist, så jeg har byttet det ut. Hele verden føles bare annerledes ut og ukjent, og det takler jeg virkelig ikke. Jeg kan ikke ha ukjent og utrygt, jeg kan ikke det. Får jeg det servert så klikker det faktisk for meg. 

Jeg lever i allfall, og det har jeg heldigvis alle planer om å fortsette med. Så ingen bekymringer trengs å sendes min vei! 

Wake up your mind.

03.03.2014
19:39

"Respect yourself enough  to walk away from anything that no longer serves you, grows you or makes you happy"



For to dager siden sa Cato til meg at han elsker alle mine feil og mangler, dere vet de små irriterende sidene alle har, men for å være ærlig så tror jeg ikke noe på det. HAH! tenkte jeg da han fortalte det. Enten så lyver han, eller så er han like klin kokos som hva jeg er. Men jeg tror aldri at han lyver til meg, og han er i allfall ikke like sprø som meg. Jeg bare forstår det ikke. Jeg føler at jeg har fler feil og mangler enn hva jeg innehar positive. Og i dag skrev søsteren min til meg i et sekunds insanity at hun følte seg verdiløs, jeg kjeftet tilbake. Men jeg tenkte at jeg føler det på samme måte. Jeg har utrolig lett for å smile, men jeg smiler aldeles ikke på innsiden. Heldighvis er jeg ikke trist. Bare tom, litt død inni meg. Tror det er de nye medisinene som fungerer, eller så er jeg bare i "et sånt humør". Jeg sier jo selvfølgelig at jeg har det bra, for jeg har det jo ikke ikke bra. Har ikke noe å syte for jeg, derfor er jeg bare stille. Jaja, noen må vel være stille for at andre skal få prate. 

Men jeg føler det er denne byen som kveler meg. Den kveler alle, tvinger en etter en til å forlate. Men jeg elsker denne byen. Jeg er trygg her, forutsigbar. Men jeg driver å treffer på mennesker jeg aldri igjen burde ha trengt å se i øynene. Øyne jeg aldri igjen vil se. Smil jeg aldri, under noen omstendigheter, returnerer. Og alle prater om alle. Ingen får være i fred, absolutt ingen. Jeg vet alt, om alle. Og alle vet alt, om meg. Men jeg har skjønt at slik er det overalt, til og med i storbyene. For alle har sitt miljø, sine folk de liker å være sammen med. Jeg er så glad jeg stortsett bare liker å være med meg selv. 

På fredag kommer Leah. Det gleder jeg meg så sinnsykt til. Så har pappa bursdag, og Leahs bestevenninne skal feire sin på lekeland på søndag. Åh, for en fin helg! På fredag skal jeg smile overalt. På innsiden og på utsiden. 

Paradis i Håkvikdalen!

27.02.2014
13:49

I går bestemte kjæresten min og jeg oss for å dra på besøk til foreldrene og lillesøsteren hans i noen dager. Egentlig skulle vi bare på middag her på fredag og overnatte til lørdag, men vi ble så ufattelig lei av hele styret i byen og stresset, så derfor fant vi ut at et besøk hit hadde leget sjela vår litt. Og jammen meg tok vi rett valg! Her er det faktisk perfekt. Et paradis. Og familien hannes er jo bare så utrolig herlige hele gjengen, som en familie nummer 2. 













Så ville egentlig bare gi litt beskjed om hvor jeg er, og at jeg blir ikke så mye på internett(for det er vel det som også er litt av poenget). Jeg skal bare nyte hundekos, kjærestekyss, familielatter og fjelluft.




Høres ikke det supert ut?! Håper dere alle er sjalu. Tjohei!

Kjæresten min.

25.02.2014
20:03



Det sterkeste mennesket jeg har møtt, som har jobbet seg gjennom alt man kan jobbe seg gjennom. Gutten som plutselig, helt ut av det blå, når ingen av oss egentlig så på, endte opp som min beste venn og som kjæresten min. 




Cato, de siste månedene har vi allerede jobbet oss gjennom litt tunge ting, og allerede de første dagene inn i forholdet så oppstod det et par situasjoner som virkelig viste hvordan forholdet vårt skulle bli. Og det gjorde meg lykkelig å se at vi tok det på strak arm - sammen. Bare så lenge vi hadde hverandre. Og du har vist meg kjærlighet, du har gjort meg mindre kald og følelsesløs og du har gitt meg nye sider med meg selv jeg virkelig liker.  Du trøster, og hjelper, og tar hensyn til alle de vanvittige tvangstankene mine. Du forstår - som ingen andre før har forstått.





Du takler alt køddet mitt, du tuller tilbake når jeg tuller med deg, du blir ikke sinna når jeg absolutt må pjuske deg i ansiktet med alt jeg kan finne, selv om du er opptatt. Åh, jeg setter så pris på hvordan du oppfører deg mot meg! Og det er vel kanskje ikke så rart at jeg har fått høre flere ganger at vi to, ja vi to, vi er de søteste kjærestene folk har sett. Jeg smiler hver eneste gang jeg tenker på deg, og hjertet mitt dunker i hundre når du ser på meg. Og du gjør meg enda så nervøs og full av nerver, at når jeg bare skal stryke deg på armen så skjelver jeg av forelskelse. Det er deilig, og det gir meg et lite hint på at du er perfekt. For meg så er du perfekt. 





Du har inspirert meg til det ytterste. Inspirert meg til å holde ut på tunge dager, fordi du selv har klart å kommet deg gjennom så ufattelig mye. Du gir meg lyst til å bli et bedre menneske, et annerledes menneske, og du får meg til å føle meg utrolig trygg. Til og med så trygg at jeg nå takler å sove uten skjerf, håhå. Jeg er så glad for at jeg har fått muligheten til å bli en sånn del av ditt liv, og for at jeg ikke minst har fått privilegiet for å få bli kjent med den helt fantastiske vakre familien din! 

Jeg er så utrolig glad i deg. 

Sykemeldt = hektisk.

06.02.2014
00:30

Sorry for at jeg alltid blogger midt i natten, men jeg har visst blitt allergisk mot sollys. Aller helst holder jeg meg inne med nesten alle lysene av. Men livet som sykemeldt går ikke alltid helt etter normale rutiner, så nå driter jeg faktisk i det. Men jeg har da vel fått gjort noe produktivt ut av dagen likevel. For eksempel våknet jeg opp i dag med at kjøkkenvasken som har vært tett i to dager, ikke var tett mer. Hurra! Det krevde et glass med cola og sugerør som feiring. Jeg fikk ikke tid til å stå så lenge på badet da, fordi i går kom kjæresten med en eller annen klein kommentar om at jeg tilbringte mer tid på badet enn med han. Han sa han tulla, men vi alle vet menn; de syter indirekte. Så jeg tok hintet på den. Og forsåvidt har han helt rett også. Så nå kan jeg bruke den ekstra dødtiden på å endre verden, eller gjøre noe majestetisk for noen andre! Jeg kan jo for eksempel dele ut vann til forbipasserende i ørkenen. Dessverre ble det ei tid til det denne dagen, for jeg jukset kanskje litt, og endte opp med selfies heller. 



Bildet til venstre er akkurat tatt. Jeg har fått satt på vipper hos Lotte, så nå kan jeg fly til butikken. På bildet til høyre tar jeg meg dessverre en røyk. Jeg vet jeg ikke burde innrømme slikt i offentlighet, men jeg er jo litt gal. 

På blogginnlegget i går glemte jeg helt av å vise dere kjærlighetsgaven jeg fikk! Åh, jeg blir så glad for slike ting. Blir mye gladere for å få ting ut av det blå, enn å få ting til bursdager og jul. Derfor kilte det litt ekstra i hjertet når han hadde kjøpt meg rosa roser. Også ble jeg ferdig med tegningen min. Trodde jeg i alle fall, for jeg mistenker at jeg blir å ordne litt på den i dag. Men så har jeg jo fått puslespill på 1500 brikker(også fra kjærestesnuskeluskeduskenusk)! Ååh. Som jeg sier - livet som sykemeldt er hektisk. 

Må vel egentlig legge meg snart, lade opp magesekken til i morgen. For vi er nemlig invitert på middag hos mamma, hurra! Er nødt til å feire det med litt cola. 

Slasken.

04.02.2014
20:35

Jeg setter så stor pris på alle tilbakemeldingene deres, og i neste uke skjer det masse spennende bare på grunn av dere! Så tusen, tusen takk!



På tross av at jeg har mottatt mye glam og glitter, og livet mitt har forandret seg såå totalt etter blogginnlegget, så har superbloggeren selv ikke engang orket å kle på seg bukse. Jeg stod ikke engang opp før klokken var tolv! Men selv om jeg ikke har gjort noe annet enn å sitte på den samme stolen og stirret på den samme tegneblokka i over 8 timer, så har dagen min vært fantastisk. Jeg har vandret rundt i bare shorts, drukket kakao og cola, stått altfor lenge på badet, hørt på musikk gjennom headset, og jeg har tegnet. Riktignok har jeg bare klart å tegne en hel strek ca, men man skal ikke stresse kunst! Folk stresser for mye med alt, spør du meg. Vi burde bruke litt mer tid på å sitte på fortauskanten og drikke kaffe ut av et beger en varm sommerdag, enn å stresse med alt man burde få gjort i løpet av en sommer. I alle fall her i Nordland, for her er det bare sol to dager på tre måneder, så man får jo uansett ikke grillet med alle vennene, solet seg, badet, plukket blomster, dratt på hytta, få seg en sommerforelskelse, drukket seg full og spy på stranda, dratt til sverige, og klatret i trærne. 

 Men nå rister det i tegnehånda, så jeg burde vel bare gi etter, igjen. Så jeg skal putte en snus under leppa(slakt meg gjerne), og drikke cola med sugerør. 
Tusen takk igjen for all responsen, dere er superduper. Smask! 

Hemmeligheter i helse-Norge.

03.02.2014
20:55

Da jeg gikk på ungdomsskolen og hadde de obligatoriske ukene i utplassering, valgte jeg alltid å bli utplassert på gamlehjem. Naiv og ikke særlig verdenskjent, trodde jeg at helseyrket var for mennesker med stor empati, omtanke og medmennesklighet. Det var dette jeg var blitt fortalt, at i helseyrket skal man ha respekt og kjærlighet. Siden jeg var 14 har jeg alltid søkt utplassering på gamlehjem og sykehjem, jeg ble bergtatt over stemningen og det fantastiske arbeidsmiljøet på Ellas Minne. De eldre ble ivaretatt, de ble sett og hørt. De ble ikke stuet vekk som gamle hybelkaniner, aldri så jeg at noen ble  plassert på rommet sitt for å tilbringe sine siste leveår i ensomhet. Så ble jeg myndig, ferdig med utplassering via skole. Jeg kunne begynne å jobbe på virkelig. Fortsatt like naiv og fortsatt like lite verdenskjent, tok jeg fatt på første arbeidsdag på et av byens gamlehjem. Jeg var så stolt! Nå skulle jeg få bli en del av et felleskap som jobber med å hjelpe andre. Jeg skulle få delta i livet til eldre på et helt annet nivå, jeg skulle få lære masse, få andre verdier og lære meg å se livets nyanser litt annerledes. Arbeidsdagene gikk først som en lek. Jeg var ny, jeg var 20 år. Et lite barn i forhold til de andre ansatte. Folk jeg så opp til og hadde som forbilder. Men plutselig en dag var jeg ikke ny lengre, jeg var godt intergrert blant mine kolleger, og jeg hadde fått et bånd til nesten alle beboerne på min etage.

På slaget av min første måned som arbeidstaker kom det. Alle hemmelighetene. Det kyniske, det umenneskelige, den kalde skuldra. "Alle som bor her skal dusje to ganger i uken", sa min daværende kollega. Vi satt på pauserommet med lukket dør, drakk kaffe, og leste avisen. "Jada, jeg vet det", svarte jeg selvsikkert tilbake. Jeg visste jo det, at alle skulle dusje to ganger i uken. Hadde det vært opp til meg hadde alle fått dusjet tre ganger i uken, og noen ganger gjorde jeg nettopp det. Dusjet dem, stelte dem, børstet håret og tok på dem rene klær. "Men om du ikke får tid til å dusje to ganger, så ikke bry deg om det. bare ikke fortell noe til de pårørende.", svarte hun tilbake med et smil. Hva smiler du så for? Smiler du fordi du kan dusje opptil 7 ganger hver uke? Smiler du fordi du ikke trenger hjelp selv? Smiler du fordi vi lyver til de pårørende som lar oss ta hånd av deres nærmeste? Jeg flyttet blikket opp fra avisaen og til min kollega, "Tid har vi nok av. Nå har vi drukket kaffe i 45 minutter, for tredje gang i dag. Tid er ikke et problem", sa jeg, og gikk ut fra pauserommet. Etter denne hendelsen, bare èn måned som arbeidsbie i helse-Norge, hadde jeg ingenting mer fint å si. 

Det var torsdag, jeg hadde tidligvakt. Klokken halv åtte satt jeg på personalrommet og fikk rapport fra nattevaktene. "Hansen på rom nummer 12 har blitt syk. Vi vet ikke hva som er galt, men hun vil ikke snakke", sa den ene nattevakta. Så snakket de om de andre, baksnakket dem. Sa stygge ting og ingen kunne glede seg mer til "suringen på enden av gangen døde". For ikke å snakke om Pedersen som bare var til bry, og maste hele tiden. Det var da ikke vår oppgave å underholde dem, vi skulle bare passe på, gi dem det absolutt nødvendigste, forklarte de. Jeg var den første den dagen som gikk inn til "Hansen" på rom nummer 12. Banket forsiktig på, listet meg inn. Hun var jo trossalt syk. Jeg gikk til sengen hennes, holdt hennes venstre hånd med min høyre, og spurte hva som var galt. Hun svarte ikke, bare så på meg. Helt tom i blikket, sjeleløst og svart. Jeg strøk henne på hånden, men hun var nærmest livløs tilbake. Viste ingen følelser, ingenting mer å gi. Så sa hun det, ordene som sleit hjertet mitt fra hverandre, "Jeg er ikke syk", begynte hun med, "Jeg ligger bare å venter på å dø". Men hun var jo ikke syk, hvorfor skal hun dø da? "Vet du hva som er verre enn å dø? Å leve som en brikke noen bare bruker for å komme seg gjennom arbeidsdagen fortere". Så klemte hun hånden min. Ikke lenge etter døde hun, i ensomhet, i tro på at ingen av oss så henne. Jeg ringte mamma, ringte henne og gråt, sa at jeg ikke klarte dette. At denne jobben var ikke for mennesker som brydde seg, at mennesker som meg ikke kan jobbe på steder som dette. 

Jeg sykemeldte meg, lenge. Jeg kjente hånden hennes fortsatt klemme i min, jeg så henne i speilet, de tomme øynene som egentlig ikke var så tomme likevel, de viste frykt, avvisning. Jeg byttet ut søvn med tankekjør. Jeg tenkte på de som ikke hadde dusjet på flere uker, fordi mine kolleger var kaffetørste. Jeg tenkte på de som dør i ensomhet, og som klandrer oss som jobbet der. Jeg følte meg ubrukelig.
Da jeg omsider kom meg tilbake på jobb var det det samme gamle, bare verre. Ingen snakket sammen, ingen så på hverandre. Vi trillet de eldre inn på TV-stua, lot de sitte der og se på det samme programmet de har sett på hundre ganger før, med sittesår i rumpa og skitne rynkete gamle kropper. Jeg byttet mellom pasienter jeg besøkte hver dag, byttet lunsjpauser med lange samtaler. Forsikret de om at meg kunne de stole på, for jeg jobbet ikke for kommunen, det var ikke kommunen som trengte hjelp. Jeg jobbet for dem. For at de skulle få en verdig tid på slutten av deres liv. Jeg sa til dem at det var et privilegium. Da jeg kom hjem gråt jeg, hver eneste dag. Ringte mamma ofte, sa at det var uutholdelig. Hun ba meg holde ut, kjøre mitt eget løp. Og det gjorde jeg. Jeg hadde ikke samme arbeidsdag som de andre, jeg drakk ikke kaffe i 45 minutter 3 ganger om dagen. Jeg dusjet, snakket, stelte, matet, leste og mimret. Vi bladde gjennom familiealbum, de snakket og jeg lyttet interessert.

Etter en stund fikk "sjefen på haugen" nyss i at jeg brukte mer tid inne hos beboerne, enn med føttene på bordet og kaffekoppen i hånda. Hun nektet meg, sa at det var urettferdig for de andre beboerne at jeg ikke kunne være hos alle samtidig. "Det er ikke små barn vi jobber med", svarte jeg tilbake på kritikken. Hun ristet uenig på hodet, "Nei, men det tror de". Umyndiggjøring, maktmisbruk, kynisme og noen fine nord-norske gloser gikk resten av samtalen i. Jeg ble så sint. Hvordan kunne de holde på sånn her? Jeg fortalte henne alt, alt jeg hadde sett og hørt. Med lettet hjerte fortalte jeg henne absolutt alt, i et håp om at hun skulle ta tak i det. Hun hørte på det jeg sa, så det var ikke det det stod på, men siden jeg var ufaglært så hadde jeg ikke snøring på hva jeg snakket om, og jeg var bra eplekjekk som trodde jeg kunne komme og kritisere godt voksne mennesker som hadde jobbet der i opptil 15 år. Ufaglært, ja. Ufaglært på skolen kanskje, men i denne jobben var jeg mer opplært av de riktige tingene enn de aller fleste som jobbet der fra før av. Jeg jobbet med hjertet. Hva betyr det vel at noen får hjelp til stell, når de uansett bare skal sitte inne på rommet sitt de neste 3 årene? Hva med de som ikke har familie, venner eller andre pårørende? Hva med de som møter slutten av livet helt alene, og ikke har noen å fortelle historien sin til? Historier om gamledager, om deres første kjærlighet, om barna deres, om feriene de har hatt. 

Jeg sluttet å komme på jobb etter dette, og de ringte meg aldri igjen. 




/Alle navn(inkludert romnummer) har selvfølgelig blitt endret, i forhold til personvern og taushetsplikt. 
/Bildet er lånt fra google.no 

//  
Vi i Fremover ønsker å komme i kontakt med flere som har opplevd det samme som Oda. Om ønskelig, får du/dere selvfølgelig være anonym, Kontakt vår journalist Lone på lonema@fremover.no eller 99440328. //

 

Hadde jeg kjent deg da...

03.02.2014
02:04

Hadde jeg møtt deg da, skulle jeg tatt hånden din, fulgt deg gjennom skolegården og fortalt deg at vi kom til å være venner for alltid. Forsikret deg om at så lenge du holdt deg til meg, så lenge vi holdt sammen, så kom de neste sju årene, reisen gjennom barneskolen, til å gå som en drøm. Du kom til å glede deg hver dag. Aldri skulle du ha kommet hjem med ødelagte klær eller tårevåte øyne. Aldri skulle du ha ropt etter hjelp for døve ører. Aldri skulle du ha følt deg oversett, uhørt og usett. 

Hadde jeg møtt deg da, skulle jeg ha fortalt deg hvor viktig du var. Hvor viktig du er. Forsikret deg om at det er verden som er fæl, ikke du. Jeg skulle ha lovet deg at livet ble bedre, at soverommet ditt kom til å være fullt av venner, latter og historier du forteller videre til barnebarn. Aldri skulle det ha vært fengslet av søvnløse netter og brukte Kleenex. Jeg hadde skrevet navnet ditt i hver eneste notatbok, fnist om deg i friminuttene og krevd å sitte ved siden av deg i klasserommet. Aldri skulle du ha følt deg uviktig. 

Hadde jeg møtt deg da, skulle jeg invitert deg på besøk, lekt politi og røver i skogen, kysset deg for aller første gang. Jeg hadde fortalt deg hver eneste dag, vist deg hvert eneste minutt, at du er nydelig. At ingen er finere, at ingen er bedre. Jeg skulle ha byttet ut juling med klemmer, usikkerhet med selvsikkerhet, negativt med positivt. Aldri hadde jeg snudd ryggen til, latt deg stå alene som en sivil i krig. Aldri latt deg tro at du var noe mindre verdt enn noen andre. Aldri latt deg vokse opp og fortsatt tro det samme.

 Hadde jeg møtt deg da, skulle vi vært bestevenner. Kriget sammen, men ikke som sivile, men som soldater. Rak i ryggen. Jeg skulle forsikret deg om at du var klar for alt, og du skulle forsikret meg om at det visste du allerede. Og når du ikke trodde det kunne bli noe bedre, at livet ikke kunne vært finere, at sola ikke kunne skint sterkere, så skulle jeg lovet deg at dette bare var den første dagen i resten av ditt liv. Og jeg skulle ha holdt deg i hånden. 

Ute av drift.

29.01.2014
06:18

Så er jeg tilbake her igjen. I sofaen, med beina under meg og fingerene strategisk plassert på tastaturet, mens jeg prøver å balansere både PC og en sigarett. Tilbake hvor jeg ikke har noe å si, samtidig som hjertet og hjernen roper etter oppmerksomhet. Tilbake til der jeg har vært så mange gange før - dette er det jeg kjenner aller best i hele verden. Tankekjøret og følelseskjøret som plutselig forfølger meg så mye at jeg havner på et punkt hvor jeg nesten googler om det er mulig å få besøksforbud mot sine egne tanker. Mitt eget stress. Mitt eget mas. Angst som plutselig skyller over meg mens jeg smiler, som resulterer i stress og deretter går over til energieksplosjon. Ingenting setter igang fordøyelsen i hjernen så mye som denne trioen av søppel.

Jeg har både dødsangst og leveangst på samme tid. Alt skremmer meg, og ingenting gjør meg redd. Jeg føler meg uverdig omtanke, men jeg er kongen på haugen. Jeg føler meg kvalt av denne byen, men det er bare her jeg føler meg trygg. Det er her jeg har best sjanse for å overleve. Det har jeg innsett for lenge siden. Mennesker som meg, over-spontan, til tider følelsesløs og uredd, burde holde seg i trygge omgivelser. Det er rolig her - forutsigbart. Det er det jeg trenger, men den lille sosiopatiske(google-diagnose)siden i meg prøver kontinuerlig å fortelle meg noe annet. "Du burde gjøre noe helt på trynet snart, lenge siden sist nå", sier den. "Nei", svarer jeg. Nei, nei, nei, nei, nei. Lenge siden sist fordi jeg har klart å krangle med meg selv, klart å vinne hver eneste diskusjon, for ikke å snakke om at jeg har husket å ta medisinen min. Angstreduserende kalte legen min det, men jeg velger å kalle den for idiotforsikring. Den skal rett og slett bare hindre å gi meg så mye angst at den dårlige siden i meg vinner. Jeg prøver så godt jeg kan, men hver eneste dag er vanskelig på sin egen måte, til tross for at jeg ikke er deprimert. For jeg har faktisk et veldig fint liv. Jeg har så fine venner, venner jeg virkelig, virkelig setter umåtelig stor pris på. Jeg har familie som gjør hva de kan for å hjelpe meg om jeg trenger det, og som forteller meg at jeg er viktig. Jeg har Leah, et lite menneske med ubegrenset gjensidig kjærlighet, som jeg har fått æren av å se vokse opp. Jeg har en kjæreste som kiler meg når jeg er sur, og kysser meg på alle de riktige tidspunktene. Jeg har to jobber, to jobber som ordentlig gir meg det jeg har lett etter. To jobber med tre sjefer som får meg til å smile og le hver eneste dag. Jeg har det ikke fælt, og er ikke i mangel på noe. Men jeg føler meg tom. Tom for ord og tom for følelser som jeg egentlig har så mange av at jeg kan sammenlignes med en tikkende bombe. 



Tankene mine sliter med å sortere seg, og meningene mine klarer ikke å feste seg lenge nok til at jeg er sikker på om jeg egentlig mener dem. Og denne gangen hjelper det ikke å vaske, for dette går langt forbi OCD. Langt forbi alt som heter tvangstanker og urasjonelle frykter. Dette går på personlighet. Dette går på frykt for å ende opp som et tomt stumt skall. Et venneløst, ensomt, kjærlighetsavvikende og innesluttet menneske som ingen klarer å være rundt. Jeg hadde i alle fall ikke klart å være rundt noen som bare sitter der. Jeg sitter bare her. Sier ikke så mye, men tenker alt for mye. Prøver å ikke gjøre et så stort nummer ut av meg selv. Jeg føler jeg ikke har noe mer å gi, ikke noe konstruktivt å bidra med eller tilføye. Så jeg lytter bare og irriterer meg over at alle andre har så sinnsykt mye å fortelle, mens jeg selv ikke kommer på en eneste ting å snakke om. Ingen small-talk, ingenting viktig. Så da er spørsmålene jeg mistet nattesøvnen over: Klarer jeg ikke lengre å slippe folk innpå meg, i en så stor grad at jeg ikke engang orker å fortelle hva jeg har spist til middag? Har jeg virkelig ikke noe å si? Eller er jeg bare klin kokos? 

Creature of habit.

29.10.2013
21:32

Jeg ville egentlig aldri ende opp som en bedreviter, en frøken-vet--alt, men da jeg allerede på barneskolen ble kastet ut fra klasserommet fordi jeg provoserte de andre 1.klassingene, så forstod jeg relativt kjapt at jeg var utvalgt for å havne i båser som bedreviter, provoserende, spydig og arrogant. Det fulgte meg gjennom hele skolen, fra 1.klasse og helt opp til avslutningen i 10. Jeg var hun som alltid måtte opp til rektors kontor, jeg fikk de aller fleste lærerne til å rive av seg i håret, og mange løp ut gråtende. Jeg var slem. Det var ikke lengre om hvem som hadde rett og galt, det handlet om å være mest provoserende. Da begynte jeg ordentlig å drite i hva andre rundt meg sa, og i alle fall når jeg skrev. Jeg ble skrytt opp i himmelen av alt jeg skrev, det var ingen som forstod hvordan en arrogant liten drittsekk kunne skrive ting som faktisk betydde noe, og som rørte andre mennesker. Og der fant jeg det, der fant jeg mitt snitt til å kunne forandre andre. Jeg fant den gyldne middelvei mellom å være frekk i virkeligheten og å være seriøs på papir. Jeg ble frekkere på papir, og roet meg drastisk ned i virkeligheten. 

Så fant jeg ut av dette med bloggingen, jeg lærte meg reglene for internett, og så skrev jeg. Jeg skrev til fingertuppene mine brant, og jeg fikk gleden av å delta i så mange andres liv. På mailen min ligger det hundrevis av e-poster fra hundrevis av forskjellige folk. Som takker, som forklarer, som får ut sorg og glede. Det betydde så mye, jeg fikk så mye hets utenom fra andre om at jeg måtte roe ned skrivemåten min. Krangler opp og ned og i mente om janteloven, og om konsekvenser for fremtiden. Hvilken fremtid, tenkte jeg da? Hvilken fremtid får jeg egentlig for meg selv om jeg skal begynne å forandre på noe av det aller sterkeste trekket jeg eier og har? Selvfølgelig føler du at jeg er en drittsekk, jeg hadde følt det samme. For jeg skriver ting ingen andre skriver. Jeg tenker ikke på hva offentligheten synes, så lenge jeg kan hjelpe én person med å ikke føle seg alene, så er det verdt absolutt alt annet. Jeg er ærlig, jeg kaller en spade for en spade, men det er bare på papiret. I virkeligheten fomler jeg. Jeg unngår. Jeg klarer ikke. Følelser er kleine, det gjør meg ekstremt ukomfortabel. Men når jeg skriver, når jeg skriver er jeg et helt annet menneske. Jeg er den jeg vil være, og ikke den jeg har blitt formet til å være i det virkelige liv. 

Men er det ikke fantastisk, at noe så "lite" kan bety så vanvittig mye for meg? Jeg lever av dette, jeg puster av å kunne føle meg slik jeg gjør når jeg har skrevet noe ferdig. Jeg er stolt, det er et mesterverk for meg. Og jeg føler det er krenkende, ja rett og slett utrolig krenkende, at noen vil at jeg skal endre på det. For dere er så mange, og det går så inn på meg. Jeg tar meg så nært av det, for hadde jeg ikke kunnet skrive, så hadde jeg vært en annen person. Jeg hadde ikke lengre vært meg. Det ligger i en del av meg, og tar man bort det, så er det det samme som å si at hele jeg skulle ha vært annerledes. Jeg vet det høres overdramatisk ut, og det er kanskje en smule tåpelig, men aner du hvor befriende det er å ha en slik ting som kan roe meg ned? Jeg behøver ikke å sloss, eller å krangle. Jeg trenger å skrive, og jeg trenger at det jeg skriver når inn på andre. 

Det tar bort mye av tiden min fra de rundt meg, dette sykelige behovet for å konstant trigge mennesker til å tenke litt utfor boksen, litt lengre enn sin egen nese. Det er akkurat det jeg gjør, jeg skriver uforventede ting som får folk til å tenke litt. For med provokasjon kommer refleksjon -slik er det bare.



Ups for drittmeningene deres. Det sårer kanskje, men heldigvis(for meg) holder det meg ikke unna. 

You and I are magnetic.

26.10.2013
20:32

Heia blågg1. 




I dag er det forferdelig vanskelig å blogge, bare fordi jeg er så full av savn. Ellen har vært borte siden i går, og ensomheten tar livet av meg. Jeg ser for meg at Ellen blir å være ofte borte, og i den forbindelse er jeg nødt til å finne meg en betalt venn som kan komme hit og holde meg med selskap. Noen frivillige? Lover bort en suss på kinnet og spydige kommentarer. Men når Ellen er borte så bruker jeg å se gjennom screenshots fra Snapchat, for jeg screenshotter alt hun sender. Da kan jeg le og gråte mens jeg holder rundt bildet av henne. 

Jeg skulle ønske jeg hadde så mye mer interessant å fortelle dere, men akkurat nå ligger jeg sykt behagelig og fingrene mine sneier så vidt borti tastene jeg skal trykke på. Det resulterer i at jeg er sliten i armene. 




Om ikke dette er en god venninne, så vet ikke jeg! Hun har tegnet det så realistisk også, ser dere at tegningen av meg ikke rekker ned til gulvet? Vel, med mine 158 cm, så gjør jeg faktisk ikke det. EKTE KJÆRLIGHET.

Anti-joke:
A horse walks into a bar. Incapable of speech, the horse shits on the floor and leaves. 

Sminkeløs & giddeløs.

25.10.2013
13:22

God morgen alle sukkerklumper. God morgen til alt annet ugress også. 

I dag våknet jeg opp med å finne ut at bloggen ligger på 69.plass på topplisten i Norge, woop. Det var veldig koselig! Blir å rykke ned igjen etter i dag, men det er fortsatt morsomt når man rykker så mye opp. Denne fredagen føler jeg meg ekstra sarkastisk, kanskje ekstra slem også, men mest bare ekstra lei av livet. Jeg føler meg også ekstra misunnelig på de som får tilbringe helga med å skrive innleveringer i norsk, skulle ønske jeg gikk på skolen bare for å kunne ha norsk. 





Åååå så sexy jeg er. 

Jeg vet det er helg, og alle på Facebook priser seg lykkelige over at det er helg, alle på radio gjør det samme. Jeg ser ikke helt vitsen, for det er jo bare to hele dager hvor du gruer deg til helga er over. Det er i hvertfall det jeg bruker å bruke helga på: grue meg til den er over. Jeg trenger en hobby, noe utenfor hva som skjer inni mitt eget hode. Jeg skulle ha meldt meg på noe sinnsykt, trening eller et realityshow, men jeg vet at jeg er altfor giddesløs, så jeg blir uansett bare ende opp med å jobbe og med å snuble rundt i mine egne spydigheter i leiligheta. Jeg skylder på mine foreldre, hvis de ikke hadde latt meg leke alene når jeg var barn, så hadde jeg kanskje trivdes mer rundt andre mennesker enn meg selv. Men jeg har alltid vært slik, alltid likt best å være alene, bare fordi kontakt med andre levende ting alltid har vist seg å være litt slitsomt, og litt krevende. Litt ekstra krevende for meg enn for andre folk, jeg har ikke helt svaret på hvorfor. Samtidig vet jeg ikke helt hva jeg skulle ha gjort uten enkelte mennesker, og jeg er veldig glad for at jeg ikke er helt alene i verden. Hvem skulle jeg da sendt snaps til? 

En liten morgenvits til alle som er som meg, og ler av alt som er grusomt:
Today I decided to burn a lot of calories. So I found a fat kid and lit him on fire. 

The worst thing you've ever done, the darkest thought you've ever had, I will stand by you through anything.

24.10.2013
23:59

Det knyter seg i magen. Det knyter seg så hardt og så mye, at du skulle tro at magesekken din var på tur til å eksplodere. Det knyter seg faktisk i hele kroppen, hver eneste millimeter og hver eneste celle blir fylt av en sånn uutholdelig smerte som forvandler kroppen din og hodet ditt til et følelsesmessig tankekjør, en kroppslig krig. Til noe som føles ut som at aldri blir å stoppe.
"What we have is a great love. It's complicated. Intense. All-consuming. No matter what we do and how much we fight, it will always pull us in."

Jeg har aldri vært et prakteksemplar når det kommer til hvordan man burde takle følelser. Jeg gjør som jeg gjør best: gir meg faen til slutt, går andre veien og snur meg ikke tilbake. Men jeg gjør det ikke fordi jeg ikke bryr meg, jeg bryr meg nesten litt for mye. Jeg blir bare så lei av ventingen, av å tro på ting, og av å si unnskyld. Til slutt bestemmer sinnet mitt for seg at det orker ikke mer, og i frykt for å ende opp med å være den som ble forlatt, så blir jeg alltid den som forlot. Jeg fyller dritten med skriving og låste dører, for om jeg først har bestemt meg for å gi meg faen i èn ting, så gir jeg meg plutselig faen i alt. Jeg er veldig flink til det også, jeg har blitt en mester i å være kald, manipulerende og slem. En virkelig mester, og det var en stund jeg også satt pris på de kvalitetene hos meg selv. Nå har jeg derimot nådd et punkt hvor jeg ikke lengre orker det heller, jeg orker ikke å snu, og jeg klarer ikke å kaste bort flere mennesker. Jeg har kastet så alt for mange, for små grunner, fordi jeg var redd. Det virket så naturlig å heller dra før jeg satt igjen alene, selv om jeg alltid endte opp med å sitte alene til slutt likevel. Dog, hun kommer nok snikende uansett, gamle-Oda. Oda som alltid ville være alene, som alltid holdt mennesker en meter unna seg og Oda som heller snur enn å gå tilbake. Jeg kunne kanskje ikke føle noe for noen, men jeg ble i alle fall ikke såret, trist eller sint. I alle fall ikke det. 



Pass på hjertene deres, jenter. Og ikke glem at om deres nåværende crush ikke behandler dere slik dere ønsker, så er det alltids noen der ute som venter på at du skal bli singel, og som er klare til å behandle dere som sin dyrebareste skatt. La drittsekkene ligge, er så mange gode gutter der ute!

Free your mind. (Bare for de over 18, winkwink)

24.10.2013
19:04

HEI.












Provoserende? Ja, jeg vet det. Vet dere hva som også er provoserende? Outfits fra bikbok, bilder av middagen din og enda et til innlegg hvor du tar bilde av all sminken din. Matter of opinion om hva som er provoserende og ikke, men disse bildene var MENT for å provosere. Men Lotte kan også være veldig søt, det er det som er så fint! Hun har forskjellige sider, og tar alt på strak arm, uansett om det innebærer å ligge på et iskald skittent gulv. 






Ser dere? Lotte er ikke en bimbo med trutmunn og rosablogg. Lotte hater trutmunn, hun bruker nesten ikke sminke og hun har to svarte belter i taekwondo. Så feil kan dere ta om noen mennesker. 
Hyl ut om dere vil se flere bilder, jeg har mange! 

Dagens anti-joke: 
Q:
Do you know what's the difference between a black guy and a bicycle?
A:
A black guy is a human being, and a bicycle is an object. 

Lotte Fagerheim er naken! Igjen...

24.10.2013
11:48

Dæven, dere imponerte meg i går. Ikke en eneste fæl kommentar over bildene som ble lagt ut, og det setter jeg så utrolig stor pris på! Statistikken har rast opp i skyene, og nå deler Ellen, Lotte og jeg på topplisten over Narvik. Det er så moro å blogge når alle kan oppføre seg, og heller la barnslighetene ligge. Så takk igjen! Etter at bildene ble lagt ut fikk jeg en sinnsyk respons, jeg har allerede 3 nye jeg skal ta slike bilder av, og jeg gleder meg som en sprettball! Også Ellen skal foran kamera igjen. Jeg har ikke lerret, ordentlig lys eller en superbra speilrefleks, men jeg tror kanskje litt av sjarmen ligger der. Dere får bare følge med på bloggen de 7 neste dagene, men ikke forvent at jeg blir å legge ut slike bilder i morgen. Shit takes time, og jeg har jobb. 





Jeg har rundt 31 bilder av Lotte, men det er jo ikke alt jeg kan publisere. Jeg har bilder hvor alt vises, men det er jo åpenbart at vi ikke driver en pornosjappe, så noen bilder får ingen se. Men herreGUD, så morsomt det var! Lotte er ikke sjenert, så hun kastet ikke bort et eneste sekund på å syte og klage, hun kastet klærne og var klar med en gang. Utrolig deilig å ikke måtte diskutere, og kaste bort tid. Har du bedt om bilder uten klær, så er det åpenbart at du må kle av deg. Kle av deg ytterjakka i alle fall, hallo.




Hun er så nydelig.

Nå skal jeg få kameraet ut av ræva, og ræva ut av sofaen, så skal jeg gå i dusjen. Varmt vann er det eneste som har sjangs til å redde den sinnsyke dårlige formen min, føler meg som en død gulvmatte.

Naken, ups.

23.10.2013
23:45

Herregud, dere som ikke har Ellen, Lotte og meg på snap burde angre ass. I dag har det blitt sendt ut mye fint, for Lotte kom nemlig hjem til meg og kastet klærne. Cfff ble hun sjalu da hun så bildene jeg tok av Ellen. Jessu fader så mye fint man kan få ut av en speilrefleks og et pelspledd. Nakenbilder blir så overdrevent sett ned på, men det som er så fint med det er at det faktisk kan bidra med å øke selvtilliten! Selvfølgelig er nakenbilder som er tatt hvor jenta spriker i fødestilling, og hvor gutter vifter med snabben, tacky. Det synes også jeg. Men nakenbilder kan bli tatt på så mange forskjellige måter, og det behøver ikke å være "usmakelig". 








Mens jeg spradet rundt og tok bilder av Lotte, så spradet Ellen rundt oss begge og tok bilder fra "behind the scenes", og snappet. Hun fikk også æren av å kle av og på frøken Lotte. Ellen har lagt ut bilder på HENNES blogg, og LOTTE blir vel å gjøre det samme. Vi hadde forresten satt veldig pris på om du klarte å holde dømmingen og negativiteten din borte, men om det skulle vise seg at du bare er nødt til å være en drittsekk, så prøv nå å hold det saklig. Vi vet jo trossalt hvem som kastet dritt til Ellen i går, og det hadde vært meget flaut for samtlige om de endte opp med en konfrontasjon. 

Om du vil se flere bilder, så følg med på Lottes blogg! Jeg har bare lagt ut 1/3.

Og så, en liten vits:
 Q: What do you call a woman with to black eyes?
A: Domestic violence is a crime. She should leave her abusive partner and seek help. 

Photoshoot for sexy bitches.

23.10.2013
00:14

Jada, jeg vet at overskriften er en smule dramatisk og diskriminerende, men i dag kan jeg nesten ikke noe for slike heslige utsagn. Jeg følte meg nemlig enda frekkerere etter verdens fineste bloggkommentar hvor innleggene mine ble kalt for "makabre oppgulp", også fra en leser som ikke mente det slemt! Slikt varmer et ungt, kaldt hjerte. Det passet så bra, for i dag har jeg virkelig gulpet mye.


Her har dere bilder fra en annen frekk dag. Klarer ikke helt holde følge, siden jeg bare er frekk hele tiden. 



Nå som formalitetene er i orden, så kan vi heller komme oss videre til hva dette fantastiske blogginnlegget egentlig skal handle om. Etter å vekslet på å ligge som et dødt kadaver på enten sofaen eller i senga, så fant Ellen ut at det var på tide for meg å gjøre noe annet enn å sove, og hvile ut en sliten kropp. Så hva gjør man når man ikke har praktisert normal hygiene på ca en uke, og ikke ønsker å gjøre noe annet enn å se på TV? Jo, venninnene dine kler av seg klærne(selvfølgelig), og lar deg fotografere dem i alle slags rare sex-stillinger. Og slik ble det jammen meg. Mens Ellen spriket med beina på alle slags måter, så fikk jeg både whiplash og prolaps av å følge etter hennes bevegelser med speilrefleksen. 






Bildene som jeg fikk tatt til slutt ble ganske fine. Ellen er så hot. Hvis jeg hadde smurt henne inn i matolje og drysset salt på henne etterpå, så kunne jeg brukt henne som en menneskelig kroppsskrubb. 







Når jeg tenker meg om så hadde den matolja endt opp med å bite meg i ræva, tenk så ekkelt det er når håret hennes klistrer seg fast som vann og mel på kroppen min. Æsj. 


Jeg avslutter blogginnlegget med noe sykt moro.
A duck walks into a bar, and the bartender asks: What'll it be?
But the duck doesn't say anything because it is a duck. 

Mostly I just sit home all day feeling fantastic.

22.10.2013
02:22

Er det bare jeg som ELSKER e-cards? Jeg føler vi har et bånd, de sier alt jeg tenker, og jeg føler meg så frigjort hver gang jeg finner et bilde som kan relatere til mine følelser og mitt liv. Jeg elsker bilder på internett, for her er det lov å le av alt som er feil med verden. 






Men jeg er ei sånn der som ler av fæle ting, jo større galgenhumor, jo bedre. Jeg leter opp forferdelige anti-jokes, og ler og ler. Jeg kopierer dem og limer de inn i samtalevinduer på Facebook, og sender de til masse andre folk, slik at også de kan le. Humoren inneholder død, hitler og alkoholisme. Bare grusomme ting. 

"Kid: Dear Santa, send me a brother.
Santa: Send me your mother."

"Why did the boy drop his ice cream?
Because he was hit by a bus."

"An Irishman walks out of a bar."

"Q: What is red and smells like blue paint?
A: Red paint."

"A dyslexic man walks out of a bra"

"What did the lawyer say to the other lawyer?
We are both lawyers."

"How do you make a plumber cry?
You kill his family."

Plis fortell meg at andre også ler, hvis ikke er jeg verdens dårligste menneske, og det blir ikke noe Nobels fredpris anno 2015 på meg. Jeg tror jeg ble ødelagt som barn, for jeg er åpenbart ikke som andre mennesker. Ikke rart jeg har så mange fans.



Apropo fans: er blir så irritert på stalkere på ask. De som sender deg kjærlighetserklæringer, og lange ønsker om å bli din venn, men så NEKTER de å fortelle hvem de er. I noen uker nå har venninnene mine og meg fått hundre millioner spørsmål, og det er så irriterende når man ikke aner hvem folk er. Hallo, hvordan skal vi kunne takke stalkerne våre da? VEL, takker og bukker for at vi er så populære. 
Ask er så moro, for på ask er det ingen som har vokst opp med ironi og sarkasme, så der blir man alltid tatt seriøst. Der eksisterer det ikke takhøyde for individuell tolkning. Men, det gjør det jo heller ikke i det virkelige liv, om vi skal være ærlige her.

Når jeg allerede har tatt opp sarkasme som tema, har dere sett den stakkars gutten(33 år gamle MANNEN!), som har brukt 100.000 dollar på å se ut som Justin Bieber? Haha. Det gjør meg egentlig litt glad, for det viser bare at presset om å se bra ut også har nådd gutter på et ekstremt nivå. Kanskje det snart er jenters tur til å slappe litt av? Jenter har alltid vært presset til å se bra ut, til og med Kleopatra brukte kull under øynene for å se bedre ut. Kvinner har "måttet" gå gjennom flere smertefulle prosesser for å bli finere, blant annet å stramme korsettet så stramt at ribbeina knakk. Jeg vet ikke helt hva som er penest, å være litt tjukkere eller ikke kunne gå, ups. 

Jeg ønsker i alle fall Justin Biebers ultrafan god bedring, og jeg håper han snart har nådd målet sitt med å bli like stygg. God natt! 

Don't be mad, sweetie.

20.10.2013
23:44

Jeg klarte ikke helt å bestemme meg for hva jeg skulle blogge om, så jeg fant et tema alle interesserer seg for: meg. I det siste har jeg mer og mer fått følelsen av at mennesker er plagsomme. De har begynt å suge energien min ut av meg. De har også blitt mer klengete og masete, sikkert i et forsøk på å faktisk få litt oppmerksomhet fra meg, men det har jeg ikke lyst til. Jeg har funnet gleden i å være i mitt eget selskap igjen, nå er jeg ikke lengre stresset om ingen kan henge og om jeg er alene. Og hvis jeg har det bedre alene enn sammen med andre, så why the hell fucking not. Men jeg må selvfølgelig stikke hodet mitt ut av hulen og si hei til andre, dessverre. Neida, jeg er veldig glad i de jeg har rundt meg! Det er bare alle de andre jeg ikke takler. Hvis jeg hadde hatt en usynlig rullebane som kunne ført meg knirkefritt til Michelle og søster, så hadde jeg ikke klaget. Men jeg må pine meg gjennom byen, ut blandt sauene og prøve å ikke eksplodere av sinne for hver minste ting jeg ser som plager meg. GUD, folk gjør så sinnsykt mye teit. Mye teitere ting enn hva jeg noen gang har fått meg til å gjøre, og vi alle vet at jeg har gjort mye dumt. Ting jeg ikke hadde gjort om så livet mitt stod på spill, ting som burde vært ulovlig i et land som Norge. Urelevante ting, egentlig, men fortsatt ting jeg føler er så forferdelig vanskelig å tenke på. Slik som at noen ønsker å sette dorullen feil vei, eller at de går på feil side av gata. Du tenker sikkert at jeg burde ha viktigere ting å tenke på, og det har jeg, men disse forbanna småfeilene til andre mennesker takler jeg ikke. Jeg takler dem ikke! 



Jeg vet at jeg er håpløs, og ekstremt krevende å være rundt, ikke minst ekstremt krevende å være venn med og være i familie med. "Herremin kokosnøtt", som Leah sier. Jeg er så enig. Men Leah gir meg alltid følelsen av å ha et snev av normalitet inni meg. 





GOD NATT, DA. Det hadde vært hyggelig å gi meg et tegn på om dere vil at jeg skal fortsette å blogge, dere irriterer meg så mye når dere bare gir dere totalt faen når jeg gjør det, og så surker som noen horer når jeg ikke gjør det. Orker ikke køddet deres. Orker ikke mitt heller, forsåvidt, så gjør hva dere vil, jeg bryr meg jo ikke uansett. Suss suss.

Internetts verden.

19.10.2013
22:07

Det er mye syting ute og går om dagen fra rådville foreldre og frustrerte "eksperter", spesielt om internetts nye fenomen "ask.fm". For meg er internett en annen verden, internett er fristedet til kåte nysgjerrige barneskoleelever, til "feige" mobbere og fristedet til absolutt alle andre som liker å gjemme seg bak en skjerm. Jeg er selvfølgelig én av dem. Jeg blogger. Jeg rakker ned på alle disse menneskene, og om man vil så kan man selvfølgelig få æren av å putte også meg inn i en bås. Uansett hvordan man vrir på det, så er man på internett for en grunn, og er man av den yngre generasjon så er grunnen ofte mer enn å bare lese nyheter og sjekke Facebook. 

Men jeg vil veldig gjerne snakke litt om ask.fm, og ikke minst vil jeg snakke om all den fordømte sytingen fra oppgitte foreldre. For jeg er så lei av at dere plutselig hater alle nettsteder som strider imot janteloven, mens dere samtidig ikke aner hva deres eget barn gjør på datamaskinen hjemme. De fleste foreldre er veldig prektige og ordentlige, men passer svært sjeldent på ungene gjør på internett. Og hvorfor? Latskap, vel. Fordi det er så "stress" å følge med hele tiden, og ikke minst unnskyldningen om privatliv. Men vet dere faen meg hva, deres 13 år gamle gutt og 11 år gamle jente fortjener ikke et privatliv på internett utover normal pc-bruk. Og vet dere enda en gang til hva? Det kan godt hende at deres eget barn er vedkommende som rakker ned på andre mennesker, men der sitter dere, og orker ikke løfte ræva ut av sofaen etter jobb, for å sjekke hva deres eget avkom holder på med. Vel, gratulerer til dere. 





Jeg har hatt ask i 3 uker kanskje, og jeg har fått mye ubehagelig, mye normalt og mye kleint, men som en 22 år voksen jente, så hadde jeg erfaring og kunnskap nok til å kunne forberede meg på negative spørsmål og kommentarer. Jeg hadde allerede stålsatt meg. Forhåpentligvis hadde hun ene jenta jeg følger, også stålsatt seg. Den 15 år gamle jenta som fikk beskjed om å ta selvmord, slik moren gjorde. Forhåpentligvis hadde den 13 år gamle gutten jeg også følger, stålsatt seg for å få slengt i trynet at han er stygg og fortjener å være syk. Jeg håper det, jeg håper virkelig det, for internett er en grusom boplass. Det er en boplass bare med rykter og drittkasting. Men det tiltrekker ungdommer, for alle elsker oppmerksomhet, og det er her foreldre kommer inn. Om dere ikke TÅLER at ungene deres får kastet dritt etter seg, så får dere passe på hva de leser og gjør på internett. Det blir aldri å gi seg, dette blir aldri en fin plass å bo på. 

Men min erfaring er at alle andre på internett får skylden. Vi som er voksne får skylden for å forurense barnesinnet. La meg gjøre èn ting klinkende klart: det er ikke MIN oppgave å påta meg ansvaret for oppdragelsen av ditt barn. Om jeg ønsker å skrive om knulling og sprit, så gjør jeg jammen meg det. Jeg gjør det til tastaturet mitt og fingrene mine blir sendt rett til nærmeste kloster, for jeg skriver nemlig ikke en blogg for småbarn. Jeg skriver en blogg for modne ungdommer, unge voksne og godt voksne. Jeg uttrykker meg på en veldig sterk og grafisk måte, og om du som forelder synes det er forferdelig, så ta for helvete å følg med på hva ungen din driver med på dataen. Det florerer av videoer med voldtekter, barnedrap, dyremishandling og dop, og du SKAL bry deg om hva ungen din gjør. Om barnet ditt er en liten kødd av natur, så gjør oss alle en tjeneste og fjern vedkommende fra internett. Rett og slett.

Nå vil jeg også understreke at jeg synes på ingen måte at det er ok å slenge dritt, verken i virkeligheten eller på internett. Jeg synes det er forkastelig. Men for alt du vet, så er det ditt eget barn som står bak, og det er ingen vits i å skylde på alle andre.  

Eg døyr.

07.06.2013
17:06

Halla. Reporting live from sykesenga hjemme. Jeg er omringet av bakterier, medisiner og elektriske gleder som PC, telefon og TV. Her ligger jeg å griner mens jeg spyr. Det er så jævla kjipt for nå skulle jeg ha vært i Tromsø sammen med bestevenninna mi for å feire dåpen til hennes førstefødte sønn. Det er stort! Ikke nok med det, men jeg skulle være Gudmor. Eller, jeg er jo Gudmor selv om jeg ikke kommer i kirka, men det er jo i kirka Gudmorens jobb begynner. Helvete at jeg kanskje går glipp av det hele. 

Det verste med å være syk er at man må holde seg mye i ro. Jeg klarer så vidt å sitte i ro når noen skal flette håret mitt. Jeg M Å ha noe å gjøre hele tiden, og ordene "slappe av" ligger ikke i min personlige ordliste. Jeg vil ut, ut å gå tur, ut å løpe. Ut å få ut energi. Men her blir jeg liggende mens jeg går glipp av mye fint. 

Men jeg har en sengepartner da. En ny mann i livet mitt. Odd Arne er jo på jobb på dagen, og da må jeg ha noen andre å kose med. Så mammas katt holder meg med selskap. Istad sovnet jeg med hele trynet trykt ned i pelsen hans, men det er jo litt skummelt, for jeg kunne ha spydd på hele katta. Herregud da hadde jeg fått kjeft, om jeg spydde på mammas lille skatt mens jeg var barnevakt. 

Æsj. Nå må jeg klappe sammen PC'en og sove litt igjen, jeg prøver fortvilt å bli frisk til i morgen slik at jeg enda kan rekke dåpen. God natt, søtinger og stygginger. 

PS: Jeg lover, mamma. Jeg har IKKE spydd på katta. Enda.

Ghosts we knew.

07.06.2013
01:01

Jo eldre jeg blir, jo flere bursdager jeg kan krysse av på kalenderen, jo mer reflekterer jeg over fortiden. Over det forrige året, da jeg var et år yngre og hadde et år mindre erfaring. For sannheten er jo den at vi lærer stadig, og vi er aldri ferdig utlært. I selve livet er vi alltid studenter som aldri får ta eksamen. Og det er jeg glad for, for da har jeg nemlig sjansen til å lære av feil, og sjansen til å dra kunnskap ut av det hele. Jeg kan for eksempel tenke lenge over om jeg burde ha snytt Rema 1000 for den ene krona der, eller om jeg burde ha ringt foreldrene mine litt oftere. Som regel finner jeg svar på de åpenbare tingene, men hva med de vanskelige? Hva skjer når jeg spørmeg selv om spørsmål jeg ikke kan svare på. Hva med når jeg har et så stort og avgjørende spørsmål at magen min knyter seg når jeg tenker på det, men aldri finner svar?



Har jeg alltid tatt de rette valgene? Var det lurt å flytte fra Tromsø etter at Leah var født? Burde jeg ha fortsatt på skolen?  Hva hadde skjedd om jeg aldri møtte Leahs far? Har jeg alltid gjort det som har vært best for Leah? Har jeg gjort det beste jeg kunne? Var jeg en dårlig mamma? Har jeg behandlet vennene mine med den respekten og kjærligheten de fortjener? Skulle jeg vært et bedre barnebarn, en bedre datter og en bedre søster? 

Jeg kan ikke svare på noe av dette, og det gjør meg sinnsyk. Jeg sitter med en haug av spørsmål som jeg aldri blir å få svar på, og jeg er nesten i litt sorg, jeg sørger nesten, for hvert år må jeg ta farvel til hendelser jeg aldri blir å få oppleve igjen. Jeg får aldri muligheten til å revurdere valg jeg har tatt, eller beklaget meg med én gang hvis jeg har sagt noe stygt.  Og jeg vet at det er en del av livet, men det er en del av livet som er vanskelig. 

Ikke igjen...

03.06.2013
05:05

Oi. Tok meg en liten bloggpause, jeg. Måtte bare plutselig ha det, også ble den litt lengre enn planlagt. Hvordan har dere det? Tipper dere har det dritt om dere bor sør for Trondheim. Kjipt med regn, eller hva? Vel, her har vi hatt over 20 og 25 grader i to-tre uker. Det har hatt sine fordeler som bading på stranden, grillmat i magen, saltvann i håret og brunfarge på kroppen. 



Lol, sjekk så glad Michelle er ass. Så fargerik og lykkelig. (Michelle skal forresten være med på Unge Mødre!)

- - - - - - - - - - 

Jada jeg vet hva klokken er, forresten. Jeg har sovet mesteparten av dagen, og dét kombinert med for mye koffein er ikke veldig lurt. Jeg ble bare liggende i senga og tenke mens jeg trykte som en idiot på telefonen min. Men jeg ble ikke liggende å tenke på meg-er-det-bra-synd-i-måten, for det meste tenkte jeg på hvordan i helvete jeg skulle klare å få opp kabalen jeg holdt på med. (Edderkoppkabal ass, vanskelig) Problemet mitt nå er egentlig ikke hvordan jeg skal få til å sove, men hva jeg skal ta meg til når jeg allerede er våken. Jeg blir sikkert å ende opp med å gjøre det jeg alltid gjør - glane på telefonen, og vie all min tid til den. 




Ikke glem å add meg på Instagram og Snapchat! 
Heter Odagud på begge. Hey 

Her white blank page and a swelling rage.

23.02.2013
21:04

HVORFOR KOMMENTERER DERE ALDRI? Her klager dere når jeg ikke blogger. ÅH, så dere klager. Ikke si at dere ikke kommenterer fordi jeg ikke kommenterer, fordi jeg leser faen ikke blogger. Hvorfor? Fordi det eneste som interesserer meg er meg selv. Og jeg vet at dere leser dette, for lesertallet mitt øker for hver dag. Så HEI?
 




Jeg har brukt opp alle chipsene mine på Bingo Bash, det er ingenting kult på TV og jeg orker ikke finne på noe mer produktivt enn å sitte her. Nøyaktig som jeg gjør nå. Nøyaktig som jeg har gjort de to siste timene. Nøyaktig som jeg blir å gjøre de to neste timene. Nå orker jeg ikke engang å blogge mer. 

Morning glory? More like morning go away.

23.02.2013
09:16

Greetings, alle fans. Skulle ønske jeg var like heldige som dere, i og med at dere har noen som er så kul som meg å se opp til. Jeg kan ikke se opp til meg selv, det er kleint og litt selvdigger. Men når jeg tenker meg om så er jeg både klein og en selvdigger, så det funker for meg. 
 

cvpK62 on Make A Gif, Animated Gifs

Klokken har ikke passert formiddag engang, og jeg skulle allerede ønske at dagen var over og at jeg kunne legge meg igjen. Jeg er SÅ trøtt. Jeg regner med at etter en dusj så har tankegangen min endret seg drastisk. Om ikke lenge kommer kompisen til snuskepuskelusk på besøk, og han har med seg datteren sin. Hun er nesten like gammel som Leah, og jeg håper de leker godt sammen. Blir bra for henne å få ut litt energi siden vi skal spise middag hos bestemor senere, og jeg skal på jobb. 

Jeg gjesper i alle fall på meg en kjeve ut av ledd. Om det i det hele tatt er mulig, noe jeg tror det er. Aner ikke hvorfor jeg er så trøtt, jeg la meg ikke sent i det hele tatt. Først sovnet jeg rundt tolv, men tror dere faen ikke at kjæresten kom løpende inn i senga, kastet seg over meg og latet som det var jordskjelv? Han tok tak i meg, ristet meg og ropte "IKKE SOOOOOOV Æ KJEDE MÆ". 15 minutter senere, da jeg var våken igjen, da gikk han å la seg..........





Nei, nå burde jeg gå i dusjen. Eventuelt legge meg på sofaen og spille et eller annet hjernedødt spill på telefonen. 

 

Either you kill me now, or you fuck off.

22.02.2013
22:58

Har du noen gang møtt et menneske som er så gjennomført dum at du ikke vet dine arme råd? Mennesker som insisterer på å dra kortet fem ganger til etter at det kommer opp "IKKE GODKJENT", de som drar i dører det åpenbart står "SKYV" på, og de som alltid skal diskutere på ting de ikke vet hva er engang, men fortsatt så har de selvfølgelig alltid rett? Mennesker kan deles opp i to grupper: Mennesker som kan aksepteres og mennesker som ikke kan aksepteres under noen omstendigheter. At mennesker kan være plagsomme er ikke noe vi kan nekte på, men noen mennesker er faktisk så irriterende at du vil ikke høre dem trekke inn oksygen engang. Måten de puster på er plagsom, så du vil heller se at de slutter med det, bare for å gi deg ro i sjela. 

1 - De som ikke trekker bak i bussen: 
Det er varmt ute, du svetter, du er 30 sekunder forsent til bussen og du har handlet med deg hele byen hjem. Du løper for å rekke bussen, bare for å oppdage at den er så full at du må nesten kaste et tau bakover slik at du kan hangglide deg til en plass å stå. Problemet? Ingen trekker bak og alle står foran. Problemet? Du må be folk om å flytte seg, i en allerede full buss som har begynt å kjøre før du har fått betalt og fått billetten din. Flytt de stygge bena deres bakover, forbanna saueflokk. Er det så jævla vanskelig? Alle skjønner jo at dere MÅ flytte dere bakover slik at flere overivrige shoppere får plass! 

2 -  Jenter som ikke klarer å snakke pent om andre jenter:
Åh, så hun jenta som nettopp gikk forbi har finere hår og finere rumpe enn deg? Fint for henne. Vet du hva du har? En stygg personlighet.  

3 - Mødre som bare snakker om ungen sin:
Ungen min gjorde ditt, ungen min gjorde datt. Ungen min, ungen min, ungen min. VI ALLE HAR BARN, hold kjeft! Jeg vil gjerne snakke om noe annet enn bleieutslett og gulp, ting vi snakket om før du presset ut vannmelonen din. Med mindre øyestenen din gjorde noe overamazing så bryr det meg ikke. 



4 - Gamle mennesker som sniker i køen:
Døh, bare fordi du er gamlere enn satan selv, får du ikke et free pass til å snike i køen. Vent som alle andre mennesker. Eller er du kanskje ikke et menneske? Er du kanskje kongen og derfor har lov og rett til å snike foran alle andre? Både egoet ditt og rullatoren din klarer å vente. Er det tungt? Spør om du kan få gå foran, det er mye hyggeligere. Jeg slipper mer enn gjerne gamle mennesker forbi meg i køen, men ikke tro at rynkene dine gir deg lov til noe annet enn hva jeg får lov til. Høflighet, folkens. 

5 - Alle som ikke liker musikken jeg hører på:
Din musikk er ikke relevant for mine interesser. Vet du hva som er relevant for mine interesser? Meg selv og min musikk. Sett deg på dass og hør på dritten din. 

6 - Friske som stjeler handikapp-parkeringer:
Er du ikke funksjonshemmet så tilhører ikke denne plassen deg, med mindre du er underutviklet i hodet: noe du gir deg ut for med sånn drittsekkoppførsel. Det har jeg derimot store vanskeligheter for å tro siden du besto førerprøven, og det er åpenbart at du kan lese og se.

Mi amor.

22.02.2013
18:43

Hvordan startet dagen? Med tapt sminke og et langt bad for Leahs del. Hun fant nemlig ut at det var lurt å unngå å vekke meg, for deretter å lage en suppe med absolutt all sminken min. Alt måtte kastes. Herregud, for et syn, og for en sorg jeg måtte bearbeide meg gjennom. Den dyre fine vakre sminken min, hvil i fred. Loveyou. Du og meg for alltid. 

Hun oppførte seg som en engel etter det, og flott er det, for jeg hadde lite tålmodiget og få smil igjen på lager. Etter en trass-dag i går var jeg allerede sliten av gråting og surking. Heldigvis snudde dagen i dag og vi har hatt det veldig koselig så langt!







Mens sussebass var ute for å gjøre litt man-stuff, hadde Leah og jeg photoshoot her hjemme. En liten kort en for å få tida til å gå.









Nå er middagen spist, og begge hjertene mine ligger som to slakt på sofaen. Jeg løper rundt som en idiot med klesvask, papirer og småting som må ryddes. Leah har allerede ryddet sitt eget rom, så hun har inntatt chille-modus med god samvittighet og mett mage. Om ikke lenge kommer lillebror og kompisen hans på et kjapt besøk, og etter det har jeg tenkt til å kaste headsettet mitt inn i ørene og stenge verden ute.

Kanskje jeg blogger senere. Men kanskje ikke. Kanskje dere bare skal følge med. 

23, Narvik

Bla i bloggen

Søk i bloggen

Design

Laget av Lisa

Siste innlegg

Siste kommentarer

Widgets

Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic

Lenker

hits